Ny rapport om hvordan «Rapportere biokull og fangvekster i det nasjonale klimagassregnskapet»
For å kunne rapportere biokull og fangvekster i Norges klimagassregnskap til FNs klimakonvensjon, må det utvikles mer detaljerte beregningsmetoder og bedre statistikk over bruken av biokull og fangvekster. NIBIO har på oppdrag for Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet utarbeidet et første utkast til metodikk.
Metodikken som foreslås for biokull i rapporten bygger på retningslinjene fra Intergovernmental Panel on Climate Change (FNs klimapanel) fra 2019 og er tilpasset et Tier 2-nivå, som bruker mer landspesifikke data enn standardmetoden. Metodikken vil dermed være mer presis for norske forhold.
Endringen i karbonlager i mineraljord som tilføres biokull, beregnes som produktet av tre faktorer: mengden biokull som tilføres jorda per år (BCTOT), karboninnholdet i biokullet (FC) og andelen av biokullkarbonet som fortsatt er stabilt etter 100 år (Fperm). Metoden krever derfor detaljerte data om hvor mye biokull som brukes, karboninnholdet i materialet og andre egenskaper som påvirker stabiliteten i jord.
Når det gjelder andelen biokull som er stabilt etter 100 år (FPerm), foreslås det bruk av inkubasjonsmetoden som går ut på teste hvor lenge biokull kan bli i jorda uten å brytes ned. En alternativ metode er å sammenligne biokull med et materiale kjent for å være stabilt i jordskorpen, referert til som inertinitt. I rapporten anbefales det ikke å benytte reflektans/inertinitt-metoden inntil videre forskning har bekreftet forutsetningene som metoden bygger på. Bruk av reflektans/inertinitt-metoden ville sannsynligvis vist høyere stabilitet for biokull i jord og dermed høyere karbonbinding.
Resultater fra beregninger viser at karbonlagringen beregnet med Tier 2-metoden er høyere enn ved bruk av den enklere Tier 1-metoden fra klimapanelets 2019-oppdatering. Likevel regnes metoden som konservativ fordi den er basert på inkubasjonsforsøk og på en gjennomsnittstemperatur på 14,9 °C, som er høyere enn de faktiske klimatiske forholdene i Norge. Kaldere klima kan føre til langsommere nedbrytning av karbon i jord, og dermed potensielt enda høyere karbonlagring enn det beregningene viser.
Beregninger tyder derfor på at omdanning til biokull kan gi 1,4–3,6 ganger større klimagevinst etter 100 år sammenlignet med naturlig nedbrytning av samme biomasse.
Den samlede klimaeffekten avhenger likevel av hvor råstoffet til biokullet kommer fra. Dersom økt produksjon fører til mer uttak av skogrester, kan dette redusere karbonlagringen i skogsjord. Samlet sett har biokull et potensial til å øke karbonlagringen i dyrka mark, men pålitelig rapportering i klimagassregnskapet krever bedre datagrunnlag og videre utvikling av metodikken. I tillegg er det nødvendig å komme opp på et høyere aktivitetsnivå for biokull i jord for at biokull skal slå ut nevneverdig i det norske klimaregnskapet.